Lars Petter Hagen: Morgenbladet 12.10.01.
Konsentrert ubehag
Påtrengende stilsikker og befriende kompromissløs
musikkdramatikk om historiens mørke avkroker.
A - ein skuggeopera ble uroppført på Det Norske Teateret under Ultimafestivalen og er basert på tekst av Paal-Helge Haugen og musikk av Cecilie Ore. Verket sprenger de fleste rammer for konvensjonell opera, og er ikke overraskende også i kammerformat. Oppsetningen har ingen narrativ utvikling. Formålet med i det hele tatt å implementere operabegrepet i tittelen virker som et bevisst grep for å fokusere på forestillingens mer hemmelige temaer; skygger, konsekvenser, iboende mønster og meninger som ligger bortenfor det eksplisitt uttalte.
Komponisten Cecilie Ores musikk har de siste årene vært konsentrert rundt begrepet tid. Gjennom å jobbe med et ekstremt begrenset musikalsk materiale tilstreber hun å skape en musikalsk illusjon om lineær tidsopphørelse, og på denne måten flytte lytterens fokus til andre formmessige persepsjonsmuligheter. I A. – ein skuggeopera videreføres denne estetikken og møtet med Paal-Helge Haugens tekster og den uunngåelige romdimensjonen som følger med ethvert scenisk verk, har utfordret Ores ofte monolittiske uttrykk og skapt en innadvendt, men svært nyansert og tiltalende helhet.
Rommet er en konseptuell forutsetning for verket som tar mål av seg til å være et “rom hvor den stumme kroppens fortelling kunne møte ekkoet av historiens stemmer”. Det romlige understrekes også musikalsk ved den sykliske, ikke-utviklende formen, konsentrert rundt et gjentagnede refreng. Fire stemmer leser den samme teksten på ulike språk. Noen ganger samtidig, noen ganger en og en. I liket med funksjonen til koret i det greske dramaet fungerer det som et kommenterende, tilbakevendende motiv.
Det konsentrerte uttrykket, gong-slagene og den minimalistiske scenografien fører tankene til japansk musikkteater. En tradisjon med en tidsforståelse og et uttrykksregister radikalt forskjellig fra vår egen europeiske opera. Paal-Helge Haugens tekst kretser også omkring temaet tid, og dette strenge uttrykket passer ham bra. Med utgangspunkt i et historisk materiale – myten om Agamemnon som var nødt til å ofre sin datter og som ble myrdet for det av sin hustru da han kom tilbake fra krigen mot Trojanerne – hører vi fragmenter av historier som til sammen danner et konglomerat av assosisasjoner og mulige meninger. En myte spunnet over myten, alt fortalt av den litt hemmelige A.
Mennesket kan ikke flykte fra sin historie, men trekker hele livet på sin egen skygge, sitt mine om seg selv. Det gjennomgående mantraet: “Ich habe nichts gewußt” (jeg har ikke visst noen ting) ropes ut til publikum som en flau unnskyldning for vår selektive hukommelse. En hukommelse som former vår kollektive bevissthet og som ustanselig farger både vår fortid og fremtid…
Brutaliteten i tekstene møter sitt motstykke i forestillingens nærmest kliniske stiliserte auditive og visuelle uttrykk. Ubehaget trer frem i det perfekte.
A. - ein skuggeopera er frukten av et tett, men kompromissløst samarbeid. Resultatet har blitt et reflektert verk på alle nivåer, i et svært originalt uttrykk. Den stringente tekstlige, klanglige og romlige komposisjonen gir en klaustrofobisk uttrykksfull karakter, som etterlater en uhyggelig følelse. Med sine krigs- og mytemetaforer blir den dessuten ubehagelig aktuell. En opera som handler om tid og rom og som har et fullstendig strippet scenisk uttrykk, er nødvendigvis nødt til å åpne for vidløftige tolkninger og det er alltid en risiko for å gjemme seg i sin egen mangetydighet. Det er uansett befriende å oppleve en forestilling som fullt ut tør å hvile i sitt eget konsept, og som ikke føler forpliktelse til å oppfylle nedarvede forestillinger om hva et musikkdramatisk verk skal inneholde. La oss håpe på flere slike mens vi venter på det nye operahuset.
(utdrag)