- www.operanow.com

- www.opernnetz.de

- www.klassekampen.no

- www.dagsavisen.no

- www.pluto.no/KulturSpeilet

- www.kulturkompasset.com

 

www.operanow.com

Opera Now
(Mars/ April 2009)
by Ingrid Gäfvert

Dead Beat Escapement
Cecilie Ore
Den Norske Opera

Based on talks with a number of Death Row inmates in American prisons, Cecilie Ore’s chamber-opera Dead Beat Escapement, created in collaboration with Bibbi Moslet and directed by Hilde Andersen, was a strong and unashamed statement against the death penalty. Forming part of the Norwegian Ultima festival, a festival for contemporary music, the work also asked indirect questions about the form and identity of contemporary opera. Lacking all traditional forms of instrumental music, the accompaniment was made up by the rhythmic and intertwining voices, slaps and stomping of the all-male ensemble, consisting of six singers and seven dancers. Caught in a bare concrete prison environment, they gave voice to the authentic words of real-life prisoners, several of whom were scheduled for execution during the run of the opera. Bound by invisible chains and caught in a deadlock of brutality, the men on stage increasingly emerged from the anonymous grave as individuals through their direct and striking utterances, or sometimes their poignant silences. In the midst of the initial fighting, children’s voices were heard chanting ‘Humpty Dumpty’, a chilling contrast that set the scene for the evening.

The central core of the opera consisted of the content of orders for last meals and some last words, with phrases cleverly twisted and turned to change meaning in unexpected ways, accompanied by the human sounds of a beating heart chewing and swallowing. A riot in slow motion quietly ended in a formation of Leonardo Da Vinci’s Last Supper, with the silent figure of death taking centre stage after stalking the prison throughout the evening. The ensemble was perfectly cast, with predominantly young singers who all convinced with a fierce presence and some vocal acrobatics of distinction, joined at times by the highly musical vocal additions of the dancers. Conductor Markus Kvits also did an admirable job holding the vocal intricacies together. Without lachrymose sentiment, the use of ‘Silent Night’ and the last words of Christ one the cross at the end of the performance spoke eloquently for the basic humanity and love lost, or at least challenged, in the act of taking a life, any life. A contemporary opera focusing on a contemporary issue, this work felt true to the noble idea of art as a mirror of its time, asking questions that matter and demand an answer.

 

www.opernnetz.de:

MUTIG : MUSIKTHEATER-AVANGARDE IN OSLO

Ein Käfig mit hermetischer Abschottung, darin dreizehn Männer in roter Sträflingsmontur : Tine Schwab baut eine beklemmende Bühne. Öivind Jörgensen choreografiert mit sieben Tänzern und sechs Sängern in der Regie Hilde Andersens Interaktionen voller Aggression – kontrastiert lähmende Bewegungslosigkeit, irres autistisches Gestikulieren : Gemütszustände in Todesnot.

Artikuliert werden Texte der letzten Worte von Hinrichtungs-Kandidaten und deren Wünsche für die Henkersmahlzeit – Dokumente irrer Verzweiflung, von „Ich habe keinen Hunger“ bis zur aberwitzigen Häufung von Steaks, gebratenen Eiern und Vanilla-Cokes. Zur Apotheose werden über Mahalia Jacksons Silent Night die sieben letzte Worte Christi am Kreuz. Zusammengehalten werden diese Dokumente schier unerträglichen Wahnsinns durch einen Prolog mit einem englischen Kinderreim („Humpty Dumpty“) und einem Epilog mit Harold Pinters „Death“.

Cecilie Ore verzichtet auf jegliche traditionelle Komposition, erfindet vielmehr ein akustisches Szenario von Schmatzen, Schlürfen, röchelndem Atmen und heiseren Sirenen über im Raum verteilte Lautsprecher  --  und lässt die Sänger abgehackt Singen, ihre Kopfstimmen einsetzen, schreien, brüllen, flüstern, wimmern – erfindet Vokalisen und Gesang höchster Expression. Und die Tontechnik der Norske Opera beweist ihre bewundernswerte Kompetenz !

Thor Inge Falch, Espen Fegran, Svein Erik Sagbraten, Havard Stensvold, Yngve Andre Söberg  und Per Andreas Tönder faszinieren in den so eruptiven Stimm-Exaltationen und sind offenbar Protagonisten eines neuen leidenschaftlichen Musiktheaters im kühlen Norden.

Neunzig beklemmend unendliche Minuten werden zum Manifest gegen die inhumane Todesstrafe  und für eine tief empfundene Menschlichkeit. „Musikalisch“ ist das hoch innovativ, ein bemerkenswerter Beitrag zur alternativen Weiter-Entwicklung des Musiktheaters. Dieses erste (!) aktuelle norwegische Musiktheater sollte an anderen Häusern nachgespielt werden!

Im technisch hoch perfekt ausgestatteten Kleinen Haus des großartig kommunikativen Opernhauses am Oslofjord – die Scene 2 – folgt ein hoch aufmerksames Publikum konzentriert dem Geschehen, den irritierend-emotionalisierenden Geräuschen und den extrovertierten Stimmen ; doch gibt es auch den Wasserflaschen lutschenden Ignoranten und das Pärchen, das Silent Night als Aufforderung zum Kuscheln begreift, und einige offenbar emotional überforderte Besucher gehen. Am Ende langanhaltender Applaus für das fantastische Ensemble.   (frs)

1. POINTS (5 maks)
2. Musik       4
3. Gesang     5
4. Regie       4
5. Bühne      4
6. Publikum  4
7. Chat-Faktor 5  

 

KLASSEKAMPEN:

www.klassekampen.no

Guri Kulås - 12.12.08

JULEKALENDER:

Klassekampen gir deg høydepunkter fra det norske kulturåret:

Cecilie Ore tonesette avrettinga og fekk oss til å grøssa.

Det er mogeleg å argumentera for at det enormt populære gangbare taket på den nye Operaen i Oslo var den store kulturhendinga i 2008. Innunder taket har det vore meir turbulent, jamvel om mange har debutert som operapublikum.

Sceneteknikken vart for avansert og den nye norske opningsoperaen vart nyårsoppsetning. Lenge tona berre sviskepotpurria frå den imponerande hovudscenen. Til all lukke vart det rom for Scene 2 i det nye praktbygget. Her har det vore full aktivitet, og det har skjedd mykje nytt og spanande av både dans og musikk. Det var her premieren på den fyrste nyskrivne norske operaen i Bjørvika kom. Cecilie Ores kammeropera "Dead Beat Escapement" til libretto av Bibbi Moslet og Cecilie Ore. Utan effektmakeri greidde Ore å demonstrera kva moderne opera kan vera: ei relevant og engasjerande kunstnarisk handsaming av ein høgst tvilsam politisk og juridisk praksis i vår eiga samtid, nemleg bruken av dødsstraff.

På scenen stod ein seremonimeister, seks operasongarar og seks kampsportinstruerte ballettdansarar. Alle menn og kledde i dei oransje kjeledressane vi har sett på fengselsfangar i USA og på Guantanamo. Musikken var komponert av menneskerøyster og sampla kroppslydar. Librettoen var basert på autentisk materiale og sett saman av dødsdømde sine siste ord og deira ynske for eit siste måltid. Gjennom korte glimt fekk vi innsyn i dei absurde reglane for avretting og den harde kvardagen på dødsavdelinga. Via korte ariar på maks tre minutt delte fangane sjelelivet sitt med oss. Sluttscenen var ein grøssar. Ein slags epilog i form av eit tablå av dødskammeret, der vi sjølv sat i tilskodarboksen sin posisjon, medan vi høyrte resitasjonen av Harold Pinters dikt "Death".

'Ore greidde å demonstrera kva moderne opera kan vera.'

"Dead Beat Escapement" imøtegjekk alle innvendingar mot opera som ei stagnert og uvesentleg kunstform: Er dødsstraff i samsvar med den kontinuerlege siviliseringsprosessen eit samfunn må føra? Eit rettkome spørsmål under 60-årsmarkeringa for Menneskerettserklæringa.

Den likeframme skildringa av death row (kjend også fra mykje populærkultur), det moderne tonespråket og det 'tøffe' uttrykket burde i tillegg gjera "Dead Beat Escapement" til ein takknemleg inngang til operakunsten for ein yngre publikum. Cecilie Ore arbeider i en annan tradisjon enn populære musikkformer som rap, men hennar sampling av både andres musikk og røystar og hennar klangleg og rytmiske repetitive bruk av ord og tekstbrokkar burde invitera mange nye tilhøyrarar over frå populærmusikk til kunstmusikk. 

 

Dagsavisen:

www.dagsavisen.no

IDA HABBESTAD   20. oktober 2008 11:34

OPERA
«Dead Beat Escapement»
Av Cecilie Ore
Dramaturgi: Bibbi Moslet
Konsept og libretto: Cecilie Ore og Bibbi Moslet
Regi: Hilde Andersen
Med Thor Inge Falch, Espen Fegran, Yngve A. Søholt, Per A. Tønder, Håvard Stensvold m.fl.
Den Norske Opera/Ultima

STERKT OM DØDSSTRAFF:

Dead Beat Escapement røskar i eit verdsaktuelt tema samstundes som den konvensjonelle operaformea vert utforska.

I sin nyskrivne opera peikar komponist Cecilie Ore saman med dramaturg Bibbi Moslet på den brutale praksis som dødsstraff er. Døden følgjer oss, frå barnet over høgtalarane bekymringslaust syng regla om «Humpty Dumpty». Vidare til den alvorlege, grå tilværsla på scena der ingen utveg finst for dei dødsdømde. Alt som vert ytra på scena er verkelege utsegn, og sterke ytringar finn stad. «Ikkje sjå etter trøyst i min død», seier ein av fangane: «Henrettinga gjev ikkje rettvise; den feirar hemn».

Opphavspersonane fortel med brodd på eit vis som for meg utgjer eit friskt pust i den elles nokså konvensjonelle operaverda. Der overlessa musikalske og tekstlege bodskap ofte er gjeldande, er den musikalske askese her påtakeleg. Orkesteret er fjerna, og songen er talenær. Igjen står enkle ytringar; kortpusta opphakka og repetative. Dei speglar menneske som er i ferd med å mista grepet om seg sjølv; beteiknar frykt og innestengde kjensler.

Ein slik askese gjev plass til andre uttrykksformer. Der vert plass til Hilde Andersen sin stilreine regi; til Kristin Bredal sitt effektive lysdesign og til Øyvind Jørgensen sine oppbyggjingar av meir truverdige kampscener enn vanleg i norske operahus. Der vert plass til Tina Schwab sin enkle scenografi i grått og rødt, som får reflektera vekselvis vonløyse og blodig alvor.

Ikkje minst vert der plass til ytringane i seg. Kvart ord kan gripast, målbore av dei 13 karakterane på scena. Songarar og dansarar utstråler saman fortvila aggresjon, sørgjer for at karakterane vert framstilt både visuelt og klangleg i ein flat struktur. Her er ingen heltar, alle er i same båt. Alt dette understrekar inntrykket av at det ikkje er enkeltpersonens forteljing, men den om dei mange som skal berettast. Likevel virkar framsyninga for meg sterkast når glimt av enkeltskjebner kjem fram, som når fangane ramsar opp ynskje om sine siste måltid. Det er noko krampeaktig jordnært ved dei glupske listene til mange, som om dei gjennom det kunne forlenga livskjensla – med påfølgjande, høgst levande slafs og slurp.

I slike og i andre framstillingar balanserer framsyninga hårfint mellom den potensielle objektive distansen og overveldande sentimentalitet som utgjer fallgruva når samfunnsaktuelle tema vert henta inn i kunst. Gjennom ovanfor nemnde verkemiddel samt ei rekkje referansar til røynda der ute, som Da Vincis «Den siste nattverd», ein julesong, ei barneregle – skapast ei sanseleg blanding av noko sentimentalt, varmt, nært – og samstundes nøkternt, objektivt og kaldt.

Skal noko innvendast må det vera at dei uthaldne dødsaugneblikka vert vel utstrakt for meg. Fangens siste tankar vert einslydande i lengda, og burde truleg strammast endå meir. Men viktigst er at verket utfordrar tanken om kva opera kan vera. Den innbyd til nye løysingar og perspektiv – på nettopp omgrepet gesamtkunstverk.

 

www.pluto.no/KulturSpeilet:

FREMRAGENDE!

Bjørvika-operaen har opplevd sin første urframføring. Og den nye Scene 2 er i ferd med å peke seg som et viktig forum for operakunst av i dag. For knappe to uker siden opplevde vi Jon Fosse-operaen Melancholia av den østerriske samtiskomponisten Haas. I går så vi et nytt norsk sceneverk som rett og slett er fremragende. Mye av det som skal berømmes er at det våger å ta skrittet over i et nytt formuttrykk. Opera er jo pr. eldgammel tradisjon og definisjon teater med musikk. Vi er vandt til at man 'synger' replikkene. Helt siden Monteverdi i 1607 fant fram til det operauttrykket som gjelder den dag i dag er det likesom musikken som delvis er det viktigste. Menneskets urgamle trang til å uttrykke seg med sang ligger bak. Men på Scene 2 opplever vi noe helt nytt. Her framstår i første rekke et scenisk verk blottet for instrumentledsagelse. Sang er det riktignok men ikke på den måten vi er vant til. Det geniale og framragende med denne oppsetningen ar at Cecilie Ore og Bibbi Moslet har våget å bevege seg ut av det tradisjonelle mønsteret og skapt et sceneverk som står solid på egne føtter - uten musikk. Det vil si, komponisten Ore har måttet låne sterkt av sine komposisjonskvaliteter da hun har skapt dette verket. Stemmene formes etter uttrykk og intesitet, hviskende, nesten brølende, svakt som bakgrunnskor osv., elektroakkustiske lyder som eksempelvis hjertebank lyder underveis. Og Glade jul med Mahalia Jackson toner fram på en slik måte du aldri har hørt den før. Jeg bare gremmes over hvor flatt og melodramatisk dette ville blitt på slutten av oppsetningen hvis ikke Cecilie Ore hadde gått inn med sine grep i dette. En kunne ha spurt om en slik oppsetning ikke kunne bli gjort ved et teater? Nei, neppe. Det er viktig at nettopp ved en opera finner vi en stemmekvalitet og en vilje til å gjøre slikt som ikke er til stede i det tradisjonelle teatret (vi ser nå kanskje bort i fra hva Sebastian Hartmann etterhvert vil finne på nede i Leipzig). Det er uttrykket, formen, som her er det viktige. Og da hører alt med, scenografien, lyset, bruken av dansere (til å gjøre annet enn tradisionelle dansebevegelser) - med andre ord, helheten. Her må vi takke scenograf Tine Schwab og lysdesigner Kristin Bredal på linje med instruktør Hilde Andersen som de to som har stått for konsept og utarbeidelse, Cecilie Ore og Bibbi Moslet. Det er ingen tradisjonell libretto til denne forestillingen. Teksten er redigert fram fra dødsdømtes fangers siste etterlatte ord, alt fra deres bestillinger på siste måltid til deres desperate rop til verden - Fuck you! Og innimellom noen ord fra Bibelen (Jesu syv siste ord på korset) og til avsutning et dikt av Harold Pinter. Referansen til Jesu siste timer gjentar seg flere steder. Et sted oppstår en stilisering av Leonardo da Vincis berømte bilde Det siste måltidet, de medvirkende stivner i sine posisjoner. Effektfullt, rystende. Prosjektet oppsto for fire år siden i form av et institusjonalisert samarbeid mellom norske komponister og operaen i fellestiltaket Operatoriet. Cecilie Ore og Bibbi Moslet arbeidet gradvis fram denne forestillingen. Her eksisterte ingen ferdig libretto eller egentlig historie på forhånd. Oppsetningen følger ingen lineær handling. Underveis har Cecilie Ore arbeidet fram det soniske uttrykket - komposisjonen, for å si det slik. Hvor fruktbart dette har vært kan vi bare se av resultatet. Faktisk likner endel på den måten Wagner arbeidet fram sin Gesamtkunst - det totale uttrykk. Men om det ikke er annen historie bak dette enn at dette er faktisk tekster (eller mat-ønsker) fra de dødsdømte, har det en sterk dramaturgisk fordel. Selve bakgrunnen - at det er de dødsdømtes ord vi hører - har utrolig sterk verdi i seg selv. Det er dette som gjør at vi bindes så sterkt til 'historien' fra første øyeblikk av. Hadde man tatt plass for å se forestillingen uten å vite hva dette er, tror jeg forestillingen faktisk kunne ha vært så å si uten verdi for tilskueren. For å få noe ut av oppsetningen må man altså vite hva det dreier seg om, om bakgrunnen for det vi hører. Det lønner seg også å bruke noen minutter på å gå gjennom programmet på forhånd. Først og fremst er dette en seier for Cecilie Ore, Bibbi Moslet og de medvirkrende på alle plan. Men det er også en stor seier for Den Norske Opera. Kritikk vil komme - og må komme! - om operaens engasjement for det som skjer i samtiden. Med denne oppsetningen er det ettertrykkelig slått fast at Bjørvika-operaen også er blitt en viktig scene for det som skjer her og nå. Og det er en seier for operakunsten, eller rettere, scenekunsten. Kjell Moe

 www.kulturkompasset.com:

’Fascinating Dead Beat Escapement. Cecilie Ore and Bibbi Moslet have made one of the most interesting contemporary operas in Norway lately.’

Henning Høholt