DEAD BEAT ESCAPEMENT

en kammeropera

Opera som kunstform har til alle tider speilet samtiden gjennom historien og mytologien. Makt, hevn, svik og begjær er noen av operalitteraturens viktigste ingredienser, og gjennom disse setter operaen som drama spørsmålstegn ved dypere etiske dilemmaer som menneske og samfunn er stilt overfor. Dead Beat Escapement føyer seg inn i denne tradisjonen.

Hva vil det si å være sivilisert? Dette var et av spørsmålene som meldte seg tidlig i arbeidsprosessen med Dead Beat Escapement, og det ble grunnleggende for valg av tema og for den videre utforming av det tekstlige materiale til operaen. Ønsket var å ta opp et tema som både er dagsaktuelt og har sterke røtter i vår historie. Valget falt på dødsstraff med alle de implikasjoner denne avstraffelsesmetoden har for individ og samfunn.

Så begynte et møysommelig researcharbeid. Hyllemeter med litteratur om dødsstraff ble lest. Det finnes bøker skrevet av de pårørende til de dødsdømte og bøker skrevet av de pårørende til ofrene av de dødsdømte. Videre finnes det bøker skrevet av både bødler, fangevoktere og dommere, og bøker skrevet av kokkene som laget det siste måltid. Og sist, men ikke minst, bøker skrevet av både skyldige og uskyldige dødsdømte. I et samfunn som bruker henrettelse som avstraffelsesmetode blir svært mange mennesker involvert og berørt i prosessen. Da arbeidet med å samle inn materiale gikk mot slutten, var det ett tekstmateriale som utkrystalliserte seg som mer vesentlig enn andre. Det var tekster uttalt og skrevet av de dødsdømte selv: deres ’siste ord’ og deres ønsker for et ’siste måltid’. 

Under hele denne prosessen samarbeidet jeg med dramaturg og librettist Bibbi Moslet ved Den Norske Opera. Vi diskuterte og forkastet og diskuterte videre. Tekstmaterialet ble bearbeidet og utviklet. På denne måten ble essensen av de dødsdømtes ’siste ord’ og ’siste måltider’ stående igjen. Bearbeidelsene var helt nødvendige for at tekstene skulle kunne inngå i en videre musikkdramatisk sammenheng. Og gjennom dette arbeidet begynte en overordnet form å tre frem: En livssyklus. Derfor starter Dead Beat Escapement med en barneregle: Humpty Dumpty, og avsluttes med en tekst om døden av Harold Pinter: Death.

Da librettoen til Dead Beat Escapement var tilstrekkelig utviklet, kunne komposisjonsarbeidet begynne. Det tradisjonelle orkesteret ble kastet ut og orkesterpaletten blir erstattet av menneskelyder: hosting, kremting, slurping, slafsing, pusting, lyd av hjerteslag o.a. Dette lydbildet formidles over 8 høytalere rundt publikum. På scenen er det 13 menn: 6 sangere, 6 dansere og 1 seremonimester. Tanken har vært å skape et ’Gesamtkunstwerk’ hvor sang, dans og teater påvirker hverandre. Derfor har også regissør, koreograf, scenograf og lysdesigner vært med i løpet av komposisjonsprosessen.

Tittelen Dead Beat Escapement er navnet påden delen inne i et urverk som sørger for at uret ikke mister et slag. På norsk kalles det et anker. Vi bruker tittelen metaforisk som et uttrykk for de dødsdømtes ønske om å unnslippe døden.

Hva vil det si å være sivilisert? Når man tar livet av mennesker i statens navn, er det henrettelse eller mord? Hva skjer med menneskene i et samfunn hvor staten dreper?

Kan vold løse vold når man vet at brutalitet så og si alltid utløser mer brutalitet? Kan hevn gi rettferdighet? Er det i det hele tatt mulig å ta livet av mennesker på en dannet og sivilisert måte? Er det sivilisert å ta liv?

Cecilie Ore