Cecilie Ore (1954) studerte klaver ved Norges musikkhøgskole og i Paris (1974-81) og deretter med komposisjonsstudier ved Institutt for Sonologi i Utrecht og med Ton de Leeuw ved Sweelinck-konservatoriet i Amsterdam (1981-86).
Blant hennes verk fra 1980-tallet kan nevnes Calliope for kvinnestemme (1984), Helices for blåsekvintett (1985) og Porphyre for orkester (1986) og Etapper (1988). I løpet av denne perioden vant Ore også internasjonal anerkjennelse for flere av sine elektroakustiske verker. Hun ble tildelt 1. og 2. pris ved International Rostrum for Electro-Acoustic Music i 1988 for verket Etapper. Samme år mottok hun Norsk Komponistforenings pris ’Årets Verk’ for orkesterverket Porphyre, samt Statens Garantiintekt for Kunstnere.
Mot slutten av 80-tallet ble Ore stadig mer opptatt av problemstillinger angående tid, et engasjement som resulterte i tetralogien Codex Temporis. Codex Temporis består av følgende verk: Praesens Subitus (for strykekvartett, 1989), Futurum Exactum (for 12 strykere, 1992), Erat Erit Est (for sinfonietta, 1991) og Lex Temporis (for strykekvartett, 1992). Idéene videreføres i orkesterverket Nunc et Nunc (1994), bestilt og urfremført av BBC Symphony Orchestra.
Ore arbeider videre med tidsproblematikk i tetralogien Tempura Mutantur. I denne tetralogien finner vi titlene: Ictus (for 6 slagverkere), 1997), Semper Semper (for saksofonkvartett, 1998) Non Nunquam (for stryketrio, 1999) og Nunquam Non (for ensemble, 1999). I den siste verksyklusen fra denne perioden henter hun inspirasjon fra ulike sky-formasjoner: Cirrus (for strykekvartett, 2002), Cirrocumulus (for blåsetrio, 2002) og Cirrostratus (for sinfonietta, 2004). Som i Codex Temporis er det i utgangspunktet også her en strykekvartett som danner det idè-messige grunnlaget for de påfølgende verkene.
Etter at instrumental musikk sto sentralt i hennes produksjon på 90-tallet, begynner hun på 2000-tallet å skrive for stemmen. A – en skyggeopera ble urfremført under Ultimafestivalen 2001. Schwirren, et verk for vokalensemblet Nordic Voices ble komponert i 2003. I Lux Illuxit fra 2005, som er en lyd-installasjon for Riksarkivet, benytter hun seg også av tekstlig og vokalt materiale.
Cecilie Ore ble tildelt Arne Nordheims Komponistpris for 2004.
Etter år 2000 arbeidet Ore i stadig større grad med tekstbasert og samfunnskritisk musikk. Temaene spenner fra dødsstraff til ytringsfrihet. I 2008 hadde hennes kammeropera Dead Beat Escapement urpremiere ved Den Norske Opera & Ballett. BBC Radio 3 og Huddersfield Contemporary Music Festival bestilte et verk til the BBC Singers som hadde premiere ved hcmf i 2013. Ved samme festival ble også en ny video oppsetning av A. – a shadow opera urfremført. Under Oslo Griegfestival i 2014 ble både Toil & Trouble for Nordic Voices samt den politiske stand-up romansen Who do you think you are? for sopranen Eir Inderhaug urfremført. Hennes opera Adam & Eve – a Divine Comedy ble urfremført under Festspillene i Bergen våren 2015.
Cecilie Ore blir tildelt Lindemanprisen i 2015.
I Vatikan-trilogien med titlene: Dead Pope on Trial!, The Pregnant Pope! og The Fig Leaf Campaign! (2016 - 18), bestilt og urfremført av Nordic Voices, tar hun et blikk på bisarre hendelser i Vatikanets historie.
Etter en lang periode som domineres av vokal-musikk, begynner en ny fase hvor instrumentalmusikk står i fokus. En ny trilogi for strykekvartett, H2O-trilogien (2018 - 2020), komponeres og urfremføres av Engegårdkvartetten. Trilogien består av Waterworks, Glacier Song og Morning Mist.
Cecilie Ore ble tildelt Edvard Prisen for WaterWorks i 2019. Hun ble tildelt Musikkforleggerprisen for H2O-trilogien i 2023.
I verkene Katsu! for stemme og alt-saxofon (2021), Hototogisu! – a cuckoo cries for messingkvintett (2022) og Lex Naturae for slagverktrio (2023) kombinerer hun det instrumentale med bruk av tekst.
I perioden 2020-21 var Ore gjesteprofessor ved Norges Musikkhøgskole. Fra 2021-23 underviste hun samme sted.